Fra Montenegro til Georgia med bil

Vi kjører ofte til Hellas. Men først må man gjennom Albania. Det landet kjører vi helst gjennom i dagslys, for om natten skjer det alltid noe uventet, og det liker vi dårlig når vi er på veien.

Vi kjører via Podgorica, fordi grensen (Montenegro/Albania) der alltid går raskere og enklere: mindre kontroll og kortere kø. Noen ganger har vi prøvd grenseovergangen langs kysten, men vi har angret hver gang. Gjennom Albania gikk det rolig, og grensen til Hellas krysset vi også uten problemer.

Det hadde vært mørkt lenge, og klokka nærmet seg ett om natten. Jeg hadde forresten lett spesielt etter et hotell med døgnåpen resepsjon og selvfølgelig parkering. Jeg klarte ikke å holde meg våken og sovnet. Jeg våknet av et hardt slag og et høyt smell. Søvndrukken som jeg var, skjønte jeg selvfølgelig ingenting. Vi kjørte videre, men Vasja begynte å bremse ned.

Det viste seg at vi hadde kjørt på en slags prærieulv. Det var på motorveien, i høy fart. Vasja sier at han ikke rakk å bremse en gang, for dyret hoppet ikke ut foran bilen, men rett inn i den. Det reddet oss nok: Det traff siden av støtfangeren, og frontlykta og frontruta holdt. Støtfangeren, understellsbeskyttelsen og tåkelyset ble skadet. Vi var selvsagt ikke glade for et slikt eventyr i starten av turen, med 2 500 km igjen og så hele veien hjem. Men vi mistet ikke motet.

Veien gjennom Hellas er veldig vakker. Først fjell, så havet og endeløse jorder med valmuer og andre blomster. Grensen til Tyrkia er ganske streng. Dokumentene ble kontrollert 4 ganger. Foran passeringen ligger metallpigger, og mellom grensepostene står bevæpnede soldater.

Før turen leste vi om bomveier i Tyrkia. Tyrkerne har sluttet med vanlige bomstasjoner og innført et elektronisk bomsystem (HGS, og det finnes ett til). For å bruke det må du kjøpe et klistremerke med brikke og registrere bilen. Det viste seg å være mer komplisert enn å kjøpe en vignett. Ikke alle bensinstasjoner selger disse greiene.

Når du kjører inn på en bomvei, må du senke farten. Systemet leser bilnummeret ditt, og et lys tennes. Er bilen registrert og det er penger på kontoen, blir det grønt. Er noe galt, blir det rødt, pluss et ekkelt pip. Vi fikk rødt lys og piping og kjørte videre til Istanbul.

Vi kjørte inn i Istanbul like før solnedgang. Kuplene og minaretene på Hagia Sofia glitret og skinte i gull.

Hotellet hadde jeg som vanlig valgt med parkering og samtidig i sentrum, så vi ikke skulle måtte gå langt. Men heller ikke her hadde vi flaks. 1. mai var det en demonstrasjon like ved hotellet, og veiene dit var sperret fra alle kanter. Vi kjørte rundt kanskje fem ganger, men til ingen nytte. Til slutt måtte vi parkere på en annen betalingsparkering og bære all bagasjen. Mens alt dette pågikk, gikk sola ned, og vi la ut skrubbsultne for å finne mat. Det ble ikke tyrkisk mat, slik vi hadde tenkt, men vi spiste veldig godt.

Neste dag hadde vi planlagt å gå rundt i sentrum og besøke Hagia Sofia. Men været ville det annerledes, og det regnet hele dagen. På grunn av regnet dro vi heller og ordnet med utstyret vårt, vi måtte kjøpe noen ting. På grunn av køene tok alt mye lenger tid, og vi ble ikke ferdige før mot kvelden. Vi rakk å gå litt rundt i sentrum, møte venner og spise middag med utsikt mot moskeen. Maten var skuffende. Her slo Vasjas regel til: En restaurant med fantastisk utsikt gjør seg ikke flid med maten, så forvent ingen kulinariske mesterverk.

Mens vi kjørte gjennom Tyrkia, leste vi om landets historie. Vi bestemte oss for at vi absolutt må til Istanbul igjen, men neste gang nok med fly.

Kappadokia

Neste stopp var Kappadokia. Hvem kjenner ikke til dette stedet nå for tiden? Jeg synes det er blitt så hypet at selv de berømte båtene på Phuket blekner i sammenligning. Jeg hadde lenge hatt lyst til Kappadokia. Kanskje var det nettopp muligheten for en avstikker (den la til 4 timer kjøring) som gjorde at jeg tok så begeistret imot ideen om å kjøre så langt. Jeg hoppet litt av glede over at jeg endelig skulle til Kappadokia. Men jeg dro ikke dit for ballongenes skyld, men for de ville landskapene.

🛌 Det er et stort utvalg av hoteller i Kappadokia. Du trenger ikke nødvendigvis bo i selve Göreme, det går fint å bo i Uçhisar eller andre småbyer i nærheten.

Men det er nettopp i Göreme du finner de fine hulehotellene i fjellet med åpne takterrasser, myke tepper og puter, der det er så fint å se utover dalen og de berømte luftballongene. Vi bodde på @ambercavesuites.

Rommet er en ekte hule i fjellet med steinvegger. Særlig om kvelden, i halvmørket med belysning, er stemningen helt spesiell. Samtidig har du alt du trenger for å ha det komfortabelt, både på rommet og på hotellet. Legg til en raus frokost og hyggelig personale, så har du ikke lyst til å dra herfra i det hele tatt. Like ved hotellet ligger forresten et flott utsiktspunkt der du ser både Göreme, Uçhisar og dalen med luftballongene. Ballongene fikk vi ikke se: De flyr bare ved soloppgang, og da sov vi selvfølgelig.

Neste dag spiste vi frokost og dro for å se verneområdet. Det er mange steder å se, og uten bil eller guidet tur går det ikke.

Vi så Göreme, Uçhisar, Love Valley og Red Valley. Jeg hadde veldig lyst til å ri, men tiden var knapp.

Bloggere har selvsagt hypet stedet voldsomt, og derfor blomstrer turismen her for fullt. I tillegg er det folkemengder fra Kina, store kinesiske grupper overalt.

Hit kom det eremitter, men så glemte de av en eller annen grunn hvorfor de hadde kommet, og samfunnet deres ble enormt. De gravde ut boliger i den myke bergarten og bygde kirker og klostre. En stund fantes det til og med en lov som forbød å grave hull, fordi de hadde gravd ut hele området. Her finnes flere underjordiske byer, og en av dem er nå gravd ut ned til 7. etasje under bakken. Veggmaleriene i kirkene er rundt 1 000 år gamle, og ikke mye er bevart. Og selve stedet kan etter min mening, som Venezia, snart forsvinne fra jordens overflate. Vind og regn gjør sitt: Her og der ser du biter av vegger som har rast ut, og sprekker. Alt holder dessverre på å smuldre opp.

Landskapet er som fra verdensrommet, nesten som på Mars. Men øyet blir vant til det, og etter en hel dag med daler begynner de å ligne for mye på hverandre.

Før solnedgang suste vi videre over de tyrkiske viddene til byen Sivas, der vi bare overnattet før grensen til Georgia.

Hva bør du se i Kappadokia?

Tre vulkaner dekket dette enorme området med lava og aske. I årevis har vind og vann tegnet dette uvirkelige landskapet som fra en annen planet. Så kom eremittmunker, grekere, som begynte å grave «huler» og bo i dem. Det ble klostre, og i dag kjenner man til mer enn 400 ortodokse kirker og 5 byer (2 er åpne for besøkende).

🌿Göreme friluftsmuseum (inngang 45 tyrkiske lira). Her er flere kirker med bevarte veggmalerier i fjellet, rundt 1 000 år gamle.

🌿Daler: Red Valley, Love Valley, Devrent Valley;

🌿Klostre og enkeltkirker. Inngang rundt 5 tyrkiske lira. Noen steder får du låne lommelykt og kan klatre gjennom gangene mellom rommene.

🌿Uçhisar, den største fjellbyen. Inngang 9 tyrkiske lira. Disse stedene var vi på, men det finnes mange flere. Området er ganske stort.

Vi kom fram til Sivas. Veien er ikke særlig god, mest gjennom fjellene, med hårnålssvinger langs en kløft. Men nå virker enhver vei bedre enn dem i Georgia. Det viste seg at Silkeveien gikk her, og selve byen er svært gammel, som mange andre i området. Det er ufattelig hvordan de kom seg gjennom dette terrenget med handelskaravaner.

I Tyrkia er det veldig mange kameraer langs veiene og mange poster med soldater med automatvåpen. Det står også mange attrapper av politibiler, til og med med blålys, men de er bare kulisser. På motorveien bryr ingen seg egentlig om fartsgrensen, så vi kjørte rolig i 160 til 200. Det er bare foran kameraene folk bremser litt.

Hotellet med fire stjerner var ikke dårlig, men de nektet å gi oss mat, for det var et barneselskap i restauranten. Vi gikk til en butikk som solgte alkohol (vi er i Tyrkia, men slikt fantes visst også), og eieren var for øvrig en sympatisk tysk dame. Med nød og neppe fant vi ut hvor vi kunne spise. Og det ble det beste måltidet vi hadde i Tyrkia, for 12 dollar. Restauranten så rar ut: en enorm spisesal og et åpent kjøkken. Menyen var en liten lapp. Vi bestilte kebab og spurte etter salat, men fikk høre at alt kom uansett. Til slutt fylte de hele bordet med små skåler med småretter: sauser, agurker og noen andre grønnsaker. Og selve kebaben var kjempegod. De som jobbet der, ble veldig overrasket over at folk fra Russland havnet på et slikt sted.

Grensen til Georgia var den første grensen jeg måtte krysse til fots. Bare sjåføren blir sittende i bilen. Vanligvis går du ikke ut av bilen i det hele tatt, men her gjelder egne regler. Som fotgjenger går du en ganske lang vei gjennom en overgang. Både Vasja og jeg hadde våre egne eventyr. Vi hadde ikke dekning, og jeg var rett og slett redd for å gå meg bort.

Jeg ville få stempel for momsrefusjon (Tax Free), men det viste seg å være umulig. De ba meg vente, jeg satt og satt, ga til slutt opp, takket og gikk videre i håp om at det ville gå lettere på grensen mellom Tyrkia og Hellas.

I passkontrollen studerte georgieren lenge hvordan og hvor jeg kom fra. Montenegro hadde han tydeligvis aldri hørt om. Samtidig studerte han av en eller annen grunn Schengen-visumet mitt lenge under en spesiell lupe og gned på det med fingeren. Hva han skulle med Schengen-visumet, skjønte vi ikke.

Vasja hadde også en misforståelse med tollerne, for i deres verdensbilde gikk det ikke opp at en russer kjørte inn over grensen fra Tyrkia i en bil registrert på en montenegriner. Alt tok veldig, veldig lang tid. Skrankene var upraktiske: For å se tolleren måtte Vasja stå på et rør og strekke seg på tå mot luka. Tolleren brukte lang tid, stirret på forsikringspapirene og prøvde å finne fullmakten nettopp i dette papiret. Med nød og neppe kom vi gjennom kontrollen, men fant ut at vi trengte en annen forsikring, og den måtte vi tegne.

Hurra, nå er vi i Georgia og kjører til Batumi. En koselig by som gir et blandet inntrykk på grunn av bebyggelsen: gamle, slitte sovjetiske blokker side om side med speilblanke høyhus som glitrer om natten som et juletre. Vi hadde én natt og leide en leilighet. Innsjekkingen var komplisert, det ble litt rot. Men etterpå gjorde georgisk mat og et glass vin oss blide igjen. Neste dag smakte vi ekte adsjarsk khachapuri. Men for meg var den altfor fet og mektig, jeg klarte ikke engang halvparten. Vi gikk langs strandpromenaden. Svartehavet er tross alt ikke Adriaterhavet. Vi så oss rundt i gamlebyen. En dag her er verdt det.

Det jeg også vil nevne: Den store, lange strandpromenaden er perfekt for turer med barn, og for voksne også; gamlebyen er interessant og veldig vakker.

Og av det som er verdt å se, ble lista slik:

🎡 Pariserhjulet

🔸Alfabettårnet

🚡 Argo-taubanen

🔸Sameba-kirken

🔸Skybar på et av hotellene Sheraton eller Radisson

🔸Botanisk hage

🔸6. mai-parken

🔸Delfinarium

🔸Syngende fontener

🔸Piazza-plassen

🔸Europaplassen

🔸Den sentrale katedralen

🔸Strandbulevarden og statuene av Nino og Ali

🔸Sentralmarkedet

@ihome.ge anbefalte oss noen restauranter i Batumi, kanskje de kommer godt med for deg også:

🔹Retro

🔹Laguna

🔹Khinkali på Munich eller Tavaduri

🔹Shemoikhede Genatsvale

🔹Acharuli Sakhli (Adsjarsk hus)

🔹Mer trendy steder: Terrasa Askaneli, Bern, PortOdessa, Heart of Batumi

Deretter stoppet vi i Borjomi. Det var mitt første samarbeid med et hotell som blogger, mot gjenytelse. Først lette jeg etter et hotell i Kazbegi til dette, men det ble ikke noe av, og som jeg forsto senere, var det like greit, for det er ikke sikkert vi hadde kommet oss dit med bilen vår.

Borjomi var på en måte sovjetisk sjarmerende. Vi fortsatte å spise oss stappmette på georgisk mat. På et tidspunkt gadd jeg ikke lenger å fotografere alt, så bildene ble færre og færre. Jeg ville bare slappe av.

🔸Hvorfor dra hit?

🌸Du kan stikke innom for en kort tur på et par timer: se Romanov-palasset, gå en tur i den sentrale parken, bade i svovelbadene, ta taubanen og selvfølgelig smake Borjomi rett fra kilden. Og ta med deg et glass syltetøy av kongler.

🌿Eller for helsens skyld. I over hundre år har folk kommet hit for vannkurer.

💦Borjomi-vannet inneholder mange salter og mineraler som er bra for kroppen. Selv om vannet fra kilden og fra flasken lukter og smaker forskjellig, er sammensetningen den samme, og den har ikke endret seg siden 1830. På flaske er det kanskje mer kullsyre, mens vannet fra kilden lukter sterkere. Vannet drikkes ikke bare, folk bader også i det. Midt i Borjomi, foran parken, ligger hotellet @crowneplazaborjomii med et enormt spa. Ubegrenset tilgang til det store bassenget, badstuene og fargeterapirommene med vannsenger (det er veldig gøy) får du gratis når du bestiller et hvilket som helst rom. Det var en hyggelig overraskelse for oss.

Det første vi la merke til, var at hotellet ligger ved elvebredden, rett foran inngangen til den sentrale parken. Jeg likte best interiøret og materialene alt er laget av: ♥️ Jeg elsker kombinasjonen av brunt skinn, tre og glass. Rommet var enormt og veldig lyst, med fin utsikt mot elva. Vasja likte derimot vinbaren 🍷 best. Der hadde vi vår første smaking av georgiske viner om kvelden (og det skulle bli mange flere).

💧Og forresten: Kilden med fersk Borjomi ligger rett på hotellområdet, så du trenger ikke gå noe sted eller stå i kø.

Et lite sidespor om 🍷georgiske viner

🍇Mesteparten av vinmarkene i Georgia ligger i regionen Kakheti. Georgierne har sin egen måte å lage vin på, med interessante detaljer. Fra gammelt av ble druene tråkket med føttene, og fortsatt gjør man det slik etter den gamle metoden, men selvfølgelig ikke med all vin. Alt får gjære sammen med kjerner og stilker, og det gir drikken interessante, mer snerpende toner. Gjæringen skjer i spesielle leirkar som kalles qvevri. De graves ned i jorda og holder dermed en stabil temperatur på 14 til 16 grader. Lagringen tar 3 til 4 måneder, med omrøring innimellom. Deretter skilles presserestene fra, og vinen helles over i en annen qvevri eller på eikefat for videre lagring.

Spesielt interessant er hvordan halvsøt vin lages. Det får du ikke høre om på vingårder i Europa, for der lager man ikke slik vin. De berømte Kindzmarauli og Khvanchkara er for eksempel halvsøte viner. Og nei, i en ideell verden skal det ikke tilsettes sukker. I spesielle områder modnes druene lenger, får mer sukker og høstes sent på høsten. Før gjæringen er ferdig (mens bakteriene ennå ikke har spist opp alt sukkeret), stoppes den ved å senke temperaturen til like under 0 grader. Deretter skal det gjennomføres en komplisert filtrering av gjær og ugjærede rester. Denne drikken er ekstremt ustabil. Det sier seg selv at det nesten er umulig å stabilisere slik vin hjemme. I dag brukes både konserveringsmidler og ultrafiolett og infrarød bestråling. Slike viner kan ikke være billige, ellers er det rett og slett tilsatt sukker.